~ CHRISTINA MALÈN ~

Personlig forbinner jeg bloggere med små jenter som prøver og vise seg frem.

Men selv blogget jeg jo for å få ut mine tanker,og så mine venner og familie                                            kunne holde seg selv oppdatert på hva "gullungen" drev på med.

Om 5 dager er det 1 år siden jeg var aktiv blogger.

Begynner igjen?

Jeg vet ikke. Da jeg var liten var jeg ei sprudlendes jente som storkoste seg ute i naturen, jeg elska fotballen, og lot til slutt håndballen ta overtaket. Jeg var flink på det jeg gjorde.

Det har jeg alltid vært. Men hvorfor gir jeg slipp når jeg er så nærme en egen suksess?

Hvorfor må jeg alltid prøve å dra meg selv lengre enn det jeg egentlig er?

Hvorfor gir jeg meg selv så altfor høye ambisjoner, som kun kan nås dersom jeg setter min egen livskvalitet og helse på prøve?

Hvorfor rømmer jeg fra det jeg er redd for?

?Du vet ikke hva du har før du har mistet det!,? sier et ordtrykk.

Og tro meg, i dag sitter jeg her. Jeg savner det livet jeg hadde.

 Den personligheten, jeg nå er redd jeg har mistet. Hvem er jeg?

Jo, jeg er Christina Malèn. Men akuratt nå er det det eneste jeg vet. Det eneste jeg kan bekrefte.

Forbilder er viktig for barn, sies det av uendelige forskere. Hva er sunne forbilder?

Jeg er så heldig at jeg har fire fantastiske søsken. Jeg er så stolte av dem. På ulike måter har de oppnådd noe i sitt liv. Men hva vil skje med meg?

Jeg glemmer aldri da mamma kjøpte meg en gul bok. Dette var en notatbok som jeg skulle bruke til å skrive ned alle mine planer for fremtiden. Dette var vel i tiden når det gjaldt valg av studieretninger.

Hun var vel lei av å høre på at den ene dagen ville jeg bli eiendomsmegler, den andre språkforsker, for å så vurdere psykologistudier.

Jeg har alltid likt å jobbe for meg selv. Jeg jobber best sånn. Helt alene. Hvor jeg kan bestemme mitt eget resultat og tempo. Det er sånn jeg er. Eller var?

Min barndom var fantastisk. Jeg var omringet av venner og familie jeg var glad i, og de var glad i meg. Jeg fikk reise og oppleve steder som mange andre bare kunne drømme om. Jeg gjorde det bra både på skolefronten og idretten. Men hva skjedde? Hvorfor gjorde jeg ting så komplisert for meg selv?

Hvorfor ?!

Jeg var egentlig aldri den jenta som lot seg påvirke av andre. Jeg tok det ikke hardt innpå meg. Om jeg ble mobba fordi jeg så ut som en gutt, eller at noen skrek ?langbein? etter meg fordi jeg var så høy, eller den ganga, den eneste gangen jeg dro på kor, da jeg ble konglet på meg hvem?  Jeg har aldri tatt meg nær av det.

Jeg tror jeg er en sterk person. En meget sterk person. Men en altfor tankefull person.

Jeg våkner hver dag, og tenker ?hva skal det bli av meg??

Jeg kan ikke se for meg selv med barn og familie. Jeg klarer rett å slett ikke å være rolig ett sted. Kanskje fordi jeg føler at jeg ikke har noen ?planta røtter et fast sted??

Jeg føler at jeg har gjort å mye, men jeg har ikke klart å fullføre noe som helst. Jeg har hatt høye mål. Og så fort jeg når målene, hopper jeg av, og setter meg nye mål. Innen andre områder, enn det jeg burde har gjort.

Livet er ingen dans på roser. Det vet jeg også.

Men i dag har jeg en sånn dag. En sånn dag jeg helst vil unngå. En dag hvor jeg nå sitter å tenker ?hvem er jeg??, ?hva holder jeg på med??, og ?hva vil jeg??.

Jeg angrer på at jeg forlot min tid i Andalucia. Jeg hadde det vel egentlig heilt topp der nede. Hvis man ser bort fra visse situasjoner, så levde jeg som ei jente på min alder bør. Jeg smilte, jeg trente, jeg studerte, jeg festa og jeg jobba. Og jeg hadde det utrolig kjekt. Jeg ble kjent med masse nye mennesker, og så livet med et annet syn.

I dag har jeg en helt annerledes dag. I dag sitter jeg her å tenker. ?Hotelledelse?. Jaja, høres da virkelig luksuriøst ut. Men er det noe for meg?

Jeg vil så gjerne reise rundt, jeg vil så gjerne finne meg selv. Og lære språk. Hjelpe mennesker som ikke har det noe bra, enten det er å hjelpe barn i u-land, folk som lider av fedme,  dyr som lider, eller de som rett og slett ikke ser noe positivt i livet sitt.

Vet ikke. Det er vel det jeg vil. Jeg tror aldri jeg vil kunne gjøre noen stolte av meg, men la nå meg få kunne få følelsen av å ha oppnådd noe godt i livet.

Igjen, har jeg valgt feil. Jeg trodde det var riktig. Men det var kanskje følelsen av å komme ?høyt på stigen?, som gjorde det attraktivt. Men det er ikke nok for meg. Og jeg prøver virkelig å fullføre det. Men når en ser på resultatene jeg oppnår, så beviser det noe så enkelt som at.. interessen min er ikke sterk nok?

Jeg vet ikke. Alt bare rabler for meg i dag.

Hvorfor løper jeg ikke rundt på en fotballbane og storkoser meg? Hvorfor satset jeg ikke på håndballen når jeg hadde muligheten? Hvorfor hørte jeg ikke på lærerne mine som sa jeg burde satse på journalisme? Hvorfor er jeg alltid så usikker på meg selv?

Jeg har vel ikke noe svar på noe. Det eneste som jeg kan si, er at jeg er redd for hva morgendagen vil bringe, og jeg er redd for at mine tanker vil spise opp hjernen og energien min snart?

Jeg setter så altfor høye forventninger til alt. Derfor går alt rett vest.

Hvorfor klarer jeg bare ikke å nye hver dag som går, som den er?!

Hvorfor tør jeg ikke å satse, når jeg vil satse?!

Hva er jeg redd for?!